01/06/2026
HVA KOSTER EN SMR?
Det er kanskje det spørsmålet vi får oftest. Svaret er litt mer komplisert enn mange tror.
Forrige uke deltok vår CEO, Jonny Hesthammer, på Nordic Nuclear Forum i Stockholm. Der møtte han en rekke av verdens ledende SMR-utviklere. Flere hadde fått med seg konklusjonene i Kjernekraftutvalgets rapport, og flere reagerte på kostnadsanslagene.
Ikke fordi de mener kjernekraft er billig.
Men fordi de mener kostnadsbildet blir misvisende dersom man ikke skiller mellom teknologi, risiko og finansiering. Flere reagerte også på at de ikke hadde blitt invitert inn i dialogen med utvalget. Etter deres syn bygger deler av kostnadsgrunnlaget på eldre tall og tidlige presentasjoner som ikke reflekterer utviklingen de siste årene.
Kjernekraftutvalget konkluderer med at de billigste SMR-løsningene vil ligge på 110–113 øre/kWh. Samtidig legger utvalget til grunn en kraftpris på rundt 50–80 øre/kWh i 2040.
Da ser kjernekraft naturligvis lite attraktivt ut dersom målet er å selge kraften inn i spotmarkedet. Det er heller ikke Norsk Kjernekrafts forretningsmodell.
Men hvor robuste er egentlig disse forutsetningene?
Så langt i år har strømprisen i Norge ligget mellom omtrent 83 og 159 øre/kWh i de ulike prisområdene (lavest i nord). Samtidig uttalte EnergiWatch-redaktør Anders Lie Brenna på NRK Debatten at mange av dagens kraftanalyser, som spår lavere fremtidige strømpriser, i stor grad hviler på at Norge lykkes med havvindsatsingen. Dersom den slår feil, mente han at analysene i praksis kan kastes i bosset.
Det er sterke ord, men utviklingen den siste tiden gir definitivt grunn til ettertanke. Brenna har selv skrevet om dette flere ganger. Mye tyder på at risikoen knyttet til havvindsatsingen har økt, samtidig som sannsynligheten for å lykkes har falt.
Så til Darlington i Canada, hvor byggingen av GE Vernovas BWRX-300-reaktor nå er i full gang, og hvor fire SMR-reaktorer etter planen skal være i drift rundt 2035.
Danske Johan Christian Sollid har gjort en grundig analyse av Darlington-prosjektet. Dette er i dag det viktigste vestlige referanseprosjektet for SMR-kostnader. Analysen bygger på offentlige tall fra Ontario Power Generation (OPG), og vi har fått beregningene verifisert fra pålitelig hold.
Det interessante er ikke at Sollid hevder kjernekraft er billig.
Det interessante er at han viser hvor mye resultatet påvirkes av hvordan man håndterer risiko, finansiering og kostnadsmarginer.
Mange bruker Darlingtons totale prosjektbudsjett som mål på hva reaktorene faktisk koster. Problemet er at prosjektbudsjettet allerede inneholder renter i byggetiden, reserveposter og betydelige risikomarginer.
Når man samtidig legger på høye avkastningskrav, risikerer man i praksis å telle risikoen to ganger.
Når Sollid rydder opp i tallene og korrigerer for dette, får man et ganske annet bilde.
For den fjerde reaktoren i Darlington peker våre interne beregninger mot en kostnad på rundt 72 øre/kWh ved en diskonteringsrente på 5,2 prosent. Dette er ikke et offentlig OPG-tall, men et nivå vi har estimert ved å regne baklengs fra offentlig tilgjengelig tallmateriale og de kostnadene som er presentert av Ontario Power Generation.
Selv ved 7 prosent ligger man rundt 90 øre/kWh.
Det er betydelig lavere enn mange har fått inntrykk av.
Men det mest interessante kommer når vi ser på hvilken finansieringsmodell som faktisk brukes.
Hvis kjernekraft skal bygges av private aktører uten statlig involvering, må investorene naturligvis kreve høyere avkastning. Da blir breakeven-prisen høyere. I en slik modell må man finne kunder som er villige til å betale for kraften gjennom langsiktige kraftavtaler. Det er nettopp dette Norsk Kjernekraft arbeider med.
Datasentre er ett eksempel. Kraften til en storskala datasentersatsing i Norge eksisterer rett og slett ikke i dag. Det samme gjelder store deler av den kraftkrevende industrien som ønsker å etablere seg eller vokse. Vi muliggjør slik utvikling.
Men dersom staten selv ønsker mer kraftproduksjon og velger å engasjere seg på samme måte som for andre teknologier, ser regnestykket helt annerledes ut.
Ved en kapitalrente på 4 prosent, som ligger nær det staten normalt bruker i samfunnsøkonomiske analyser, peker Darlington-beregningene mot omtrent 61 øre/kWh for den fjerde reaktoren og rundt 70 øre/kWh i snitt for hele prosjektet.
Det er omtrent på nivå med kraftprisen Kjernekraftutvalget selv legger til grunn for 2040.
Riktignok en kraftpris som forutsetter at Norge lykkes med en svært omfattende utbygging av ny kraftproduksjon. De siste fem årene har vi til sammenligning fått rundt 0,8 TWh ny fornybar kraftproduksjon på land.
Da oppstår et interessant spørsmål:
Hvis Norge faktisk ønsker mer kraftproduksjon for å muliggjøre industribygging og arbeidsplasser, hvorfor analyseres kjernekraft primært som et høyrisikoprosjekt i privat sektor, mens havvind analyseres innenfor modeller hvor staten tar en betydelig del av risikoen?
For Utsira Nord planlegges det støtteordninger på minst 35 milliarder kroner for første fase på rundt 500 MW installert effekt. Sørlige Nordsjø II har allerede fått en støtteramme på inntil 25 milliarder kroner i 2026-kroner - dersom prosjektet blir realisert.
Dersom staten ønsker mer kraft, høy forsyningssikkerhet og økt verdiskaping, er det ikke da rimelig å analysere kjernekraft under de samme finansielle rammebetingelsene som andre teknologier?
For oss er dette kanskje den viktigste lærdommen etter Stockholm. Det er også derfor Sverige satser.
Debatten handler ikke bare om hva SMR koster. Den handler om hva slags energisystem Norge ønsker å bygge.
Hvis målet er mest mulig ny kraftproduksjon, er finansieringsmodellen nesten like viktig som teknologien.
Det som bekymrer oss mest er ikke om strømmen koster 70, 90 eller 110 øre per kWh. Det er at det bygges svært lite ny kraft i Norge samtidig som behovet fortsetter å vokse.
Hvis den utviklingen fortsetter, kan strømprisene vi har sett så langt i år (83 til 159 øre/kWh) fort vise seg å være blant de lave prisene vi ser tilbake på i 2050.
Link til Sollids artikkel i kommentarfeltet.
