18/03/2026
Derfor heter gata i Kaarbø- kvarteret :Anna Elisabeths gate. LES denne lange og gode saken .
Alle samfunn har grunnleggere, samfunnsstøtter.
De er gjerne menn.
De får plass i historien og på en sokkel.
Vi hører som regel mindre om kvinnene.
Agnar Kaarbø har skrevet manus til det som ble et teaterstykke som for noen år siden ble oppført på kvinnedagen 8.mars i Harstad Kulturhus. Hun ble første æresmedlem i Harstad idrettslag i 1915.
Av Agnar Kaarbø
Det er et stykke om Anne Elisabeth Kaarbø, gift med Rikard Kaarbø, og kvinnen som måtte ta over familievirksomheten og familieansvaret da Rikard plutselig døde i 1901, vel 50 år gammel.
Rikard Kaarbø var en klassisk entreprenør, samfunnsbygger og politiker fram til sin død. Hans liv er godt dokumentert gjennom hans gjerninger.
Nå får vi altså høre Anna Elisabeths historie, fortalt med hennes egne ord, fra dagbøkene hun etterlot seg.
13 barn
Da bysten av Rikard Kaarbø ble avduket på hundreårsdagen i 1950, sa ordføreren Torgersen om Anne Elisabeth:
«Hun var sin manns forståelsesfulle rådgiver, skaperen av et hjem for sine 13 barn, og et hjem som var den første og nødvendige forutsetning for mannens virksomhet. I kraft av dette hjemmet hun skapte, fant Harstads første utvikling sted.»
Byens største skatte- yter
I en avisartikkel for noen år siden stod dette om Anna Elisabeth:
«Anna Elisabeth Kaarbø (1851-1919), enke etter Rikard Kaarbø, som døde 1901, satt i uskiftet bo med store gårds- og forretningsforpliktelser fra mannens virksomheter. Hun hadde på dette tidspunktet 11 barn, den eldste 23 år og den yngste 4 år. Som byens største skattyter hadde hun sikkert den hjelpen hun trengte, men mye av ansvaret etter mannens mange aktiviteter må ha vært en formidabel utfordring.»
Denne nøkterne, men innholdsrike omtalen skjuler det som må ha vært et drama både på et personlig og et samfunnsmessig plan.
Hvordan Anne Elisabeth opplevde å få dette ansvaret over natten, får vi et unikt innsyn i gjennom hennes dagboksnotater.
Deler av disse dagbøkene har vært tilgjengelige i mange år, men håndskriften har gjort lesingen vanskelig.
Men nå har Vera Holthe gitt seg i kast med dette materialet, som gir en unik innsikt i hennes private tanker og opplevelser i innholdsrike og dramatiske år for familien, for lokalsamfunnet og verden utenfor.
I dagbøkene, og i forstillingen, møter vi en person med mange sider.
Vi ser den sterke husfruen i Kaarbøgården. Skarp og direkte, både i personkarakteristikker og i omtalen av hvordan hun blir behandlet av omverdenen.
Med klare synspunkter på hva som skjer i verden.
Og vi møter en god skribent, til tider poetisk, med gode skildringer, blant annet fra hvordan hun opplevde Harstad da hun kom hit som barn fra Ibestad i 1856.
Hun hadde fantasi og drømmer, men hun var også sårbar.
Dagboken var kanskje det eneste stedet hun kunne tillate seg å sette ord på sine skuffelser, sin fortvilelse og følelsen av ikke å håndtere det ansvaret hun var blitt pålagt.
Flere steder gir hun, religiøs som hun var, uttrykk for sin takknemlighet for det livet har gitt henne. Samtidig er hun også klar på at vi mennesker er skrøpelig vesener og at jordelivet er et «usselt strev og jag.»
I 1918, året før hun dør skriver hun: «Mitt liv har vært et sterkt arbeidsliv helt fra barnsben, men det har vært tjenligt, og herre, takk for alt».
Anna kom som femåring, i 1856, fra Ibestad, datter av kirkesanger, lærer og klokker Aage Lund og Liva Lund.
Hun vokse opp i det som vi i dag kjenner som St. Olavsgata, ikke langt fra Kaarbøgården, hvor hun må ha truffet Rikard som ganske ung.
Første møte med Harstad - sjøen
Møtet med Harstad, eller Harstadsjøen som det het i 1856, har hun levende beskrevet. Det bodde bare en familie ved sjøen. Klokkergården, i St.Olavs gt, var langt unna.
«Jeg husker så godt at vårt tøi stod utenfor den gamle klokkergården da vi kom opp gjennom den sølete vei først i juni. Folk stirret på oss fra dør og vinduer, men ingen kom oss imøte. Så megen skikk var det ikke dengang.»
Hennes egne dagboknotater begynner i april 1894, da var hun 42 år gammel. Hun skriver.
«I dag er det himmelsk deilig vær. Solskinn, varme og stille. Rognetrærne står i full knop. Heggen i bestemors hage med nesten utsprungne knopper.»
Denne naturskildringen til tross. Det er liten tvil om at hun føler et stort ansvar som mor og bestyrer av et stort hus, med mange tjenestefolk, mye representasjon og selskapeligheter, og en mann som stadig er på farten.
Anna fødte 13 barn, åtte jenter og fem gutter, født fra november 1876, da hun var 25 år gammel til januar 1897. Da var hun 45 år gammel. �
To døtre gikk tidlig bort, Inga bare noen måneder gammel og Sigfrid vel ni år gammel.
Rikard dør
Da Rikard måtte på sykehus i 1901, med et maveonde, skrev hun:
«Det blir tunge dager, skal han bli syk.»
Rikard blir operert og blir liggende på sykehuset.�I mars 1901 rammes hun av det som skulle prege resten av livet hennes. Rikard dør etter å ha ligget på Diakonhjemmet siden operasjonen i januar. Han blir vel 50 år gammel.
Anna har mistet sin ektemannen, sine barns far, sin nærmeste venn.
Noen dager etter Rikards død skriver hun i dagboken.
Sitat:
«Noen opptegnelser av hva min kjære Rikard sa meg dagen før sin død 3.3. 1901.
Vårt hjem gården vil vår eldste sønn ha rett til å kjøpe etter den tid da jeg ikke lenger er, eller blir for gammel til å styre den.
At jeg skulle sitte i uskiftet bo og etter beste evne holde vårt kjære hjem i stand og bruke våre inntekter på beste måte til hjemmet og våre barns oppdragelse.
At skaffe disse kunnskaper, men på samme tid lære disse til virkelig kroppsligt arbeid og fremfor alt gjøre mitt beste til å lære dem til å bli dyktige, hederlige mennesker, at strebe etter å leve et rettskaffent liv for gud og menneskene.
At der kunne være meget virkefuldt for pikene hjemme og at de ikke så tidlig skulle ut blant fremmede.
Hvorledes dette skal foreståes vil fremtiden vise.
At pikene ikke måtte giftes med menn som ikke hadde betingelser for å forsørge disse, så der ikke skulle gjøres regning på større beløp utbetalt av arven da dette ville svekke hjemmet.»
Hun var 68 år gammel da hun døde i Kristiania 1919.
Noen måneder før sin død, i mars, skriver hun:
« 18 er gått siden jeg ble enke. Barna alle voksne og hver med sitt. I vinter er jeg ofte alene hjemme. Det er jo langsom og mange ting er besværlig. Savnet bryter ofte mer inn på meg. Men dette er jo mitt hjem, og et godt hjem. Mine lune stuer, må jeg beholde de endnu en tid, herre om du vil.»
